Å sy er for meg en kreativ reise. En reise i meg selv der jeg finner skatter fra dypet. Skatter jeg ikke visste jeg hadde.
Det føles iallefall slik. Som om jeg graver dypt i hjertet og sjelen...graver meg langt inn i en hule. Når jeg kommer ut er jeg ofte litt forvirret, litt svevende og ofte veldig stolt. Jeg får en enorm mestringsfølelse som få andre ting kan gi meg.
I mine tøffeste perioder i livet har jeg rømt til denne hula. Inni der har jeg bearbeidet, sørget, ledd, vært rasende, men alt dette har jeg gjort mens jeg har designet og sydd. Det fine med å sørge og bearbeide mens man er i sin lille boble, er at ingenting vokser seg stort. Det blir som stille refleksjoner, der man gir rom for å la tankene flyte uten å grave seg ned i de. Altså blir det som meditasjon. For meg iallfall.
Det trenger ikke alltid være søm eller design, men noe kreativt er det ofte. En trapp er pusset opp, noen bilder er malt, flere sanger er sunget.. Men symaskinen har kjørt mange, mange mil. Da sønnen min levde ble det mange kjoler, gardiner, vogntepper, leketepper og et par kostyme-oppdrag jeg kunne forsvinne inn i. Men da han døde tok det noen år før symaskinen ble tatt i bruk igjen.
Når symaskinen ble tatt i bruk igjen var det luer og klær til barna mine som jeg fikk i 2011 og 2014. Jeg kjøpte meg overlock, og da var sygleden virkelig tilbake.
Det ble laget luer og klær og nå er det mest mine egne design som blir sydd.
Høsten 2019 lanserte jeg min første kolleksjon i form av sy-mønster, jeg sier første, fordi jeg allerde er i gang med 2 til.
Inne i hula går jeg alltid all-in, går ekstremt inn i bobla og klarer ikke stoppe før prosjektet er ferdig. Fokuset mitt blir enspora og en uro ligger i kroppen til alt er klart. Det er jobb, jobb og atter jobb. Er jeg ikke i atelieret , som ligger 30 m fra huset, så sitter jeg med pc'en i fanget og jobber hjemme, skriver notater og huskelapper på telefonen eller tenker design.
Tanken om å ha en jobb der jeg ikke har ansvar for alt selv, har streifet forbi i hektiske perioder, men det varer bare i en brøkdel av et sekund. Det passer ikke for meg rett og slett, jeg liker det jeg gjør. Elsker å ha det hektisk, elsker å kontrollere min egen arbeidsdag. Ser selvfølgelig frem til den dagen jeg kan ha noen der som kan ta noen av oppgavene, men jeg har ingen planer om å gi meg.
Å rømme inn i hula mi gjør meg lykkelig. På gode dager gjør den meg enda lykkeligere, på dårlige dager gjør den meg gladere. Jeg føler mestring og lykkerus, får utfordret meg selv og tilfredsstilt det kreative behovet.
Hva innholdet i din hule?
Barbro Yvonne
Comments